Sider

tirsdag 11. september 2012

Når barnet blir akutt syk


Når et barn blir akutt syk så forventer vi å få hjelp umiddelbart. Vi har tillit til at når vi oppsøker legehjelp så er barna våre i de beste hender, og at de vurderinger de tar er riktige og til barnets beste.
Slik er det dessverre ikke alltid. Det har vi blant annet fått lese fryktelige eksempler på i media i det siste. Barn har dødd som følge av feilvurderinger og feilbehandling. Lenger sør i Norge ble et barn avvist flere ganger av legevakten og det endte med at barnet døde. Det er fryktelig å høre talskvinne for legevakten der uttale på tv at legen "har lært av sine feil". Jeg blir rystet og sint.
Lært av sine feil ved at foreldre mistet et barn...!

Vår sønn Aron på 7år har en sykdomshistorie som ligger halvannet år tilbake i tid, hvor i hans tilfelle en i utgangspunktet ikke livstruende sykdom ble svært komplisert og alvorlig.
Heldigvis møtte vi folk hele veien som gjorde de riktige tingene i forhold til vår gutt og alt endte bra.  Han har vært friskerklært i godt over et år nå og vi har opplevd en fantastisk godt støtte og oppfølging i etterkant av sykdommen. Det er ingen fare for tilbakefall og Aron er som gutter flest på hans alder - full fart og godt humør, han er sammen med venner stort sett hele dagen og gjerne sett med en fotball fremfor "tåspissen". 
Jeg tror faktisk ikke han har vært syk siden de skrekkelige dagene i februar 2011...
Ikke før nå sist fredag 7/9. Han klaget på vondt i tommelen og under armen. Jeg tok en titt og så at det var en kraftig hevelse i hånda rundt et lite kutt han hadde fått 3 dager tidligere på en maisboks. Fra såret gikk det en hissig rød og hoven stripe opp på innsiden av armen og opp til midt på armen.
Blodforgifting var det første jeg tenkte.
Det ble straka vegen opp til legevakta og der ble det konstatert at det ikke var blitt blodforgiftning, men noe de kalte lymfangitt.
Han hadde lett feber og blodprøvene viste en stigende infeksjon.
Legevaktlegen konsulterte med bakvakta og de mente det var riktig å legge ham inn for behandling og observasjon, mye med tanke på det sykdomsbildet han har hatt tidligere som snudde og raskt ble så dramatisk.
På mottagelsen møtte vi en meget hyggelig turnuslege som gjorde grundige undersøkelser og som konfererte med barneavdelingen i Tromsø.
De besluttet at det var trygt for oss å dra hjem og at Aron skulle settes på en antibiotikakur.
Jeg var svært lettet over at det ikke var så alvorlig som jeg først hadde fryktet, for da ville de jo aldri ha sendt oss hjem.
Vi fikk en resept i hånda og beskjed om å følge med på temperaturen.
Jeg spurte om han ikke skulle få medisin med seg hjem, men fikk beskjed om at de var de fri for antibiotika nede på legevakta og at det måtte jeg kjøpe på apoteket når de åpnet dagen etterpå.
Dette bekymret meg virkelig og jeg spurte om det var trygt å dra hjem og måtte vente i et halvt døgn med å starte behandlingen. Det var ikke noe problem fikk jeg til svar.

Aron ble sykere over natta. Streken på armen gikk nå helt opp i armhulen, han ville ikke spise og ikke drikke og han hadde feber. Apotekene åpnet ikke før 10.00 siden det var lørdag og første dose antibiotika gav jeg ham i bilen ca 10.15.
Vi kontaktet sykehuset igjen og de sa det var normalt at betennelsen utviklet seg og at vi måtte la medisinen få virke litt. Vi fikk time på sykehuset for undersøkelse og blodprøvetaking dagen etterpå, altså søndag.
På tidlig ettermiddag ble vi virkelig bekymret. Aron var langt i fra frisk.
Vi ringte sykehuset igjen og fikk komme med en gang.
Det ble innleggelse med antibiotika intravenøst og han fikk også intravenøs næring. Betennelsen hadde rukket å få utvikle seg og bli hissig. 

Vi ble to døgn på sykehuset og han er i kjempe fin form nå. 
Jeg er utrolig glad for at han fikk den behandlingen han trengte etterhvert, men jeg kan ikke la være å kjenne på at jeg blir skikkelig sint fordi at de ikke gav han medisin på fredag.
Kanskje hadde han sluppet å bli så dårlig som han rakk å bli.

Min tillit til legehjelpen må jeg vel kunne si er noe svekket i øyeblikket, men heldigvis har vi en fastlege som er enestående. Dessverre er det jo ofte slik at akutte ting ser ut til å oppstå på ettermiddag, kveld og i helger.
Med et bekymret sug i magen stiller jeg spørsmål ved om mine barn vil få den hjelpen de trenger dersom vi må oppsøke lege på kveldstid igjen.

Sett i sammenheng med de fryktelige episodene som har inntruffet der foreldre har mistet barn pga feilvurderinger, så er jo vår historie bare en ubetydelig liten bagatell, men jeg kjenner at det er viktig at man reagerer. Vi kommer til å sende inne en klage til pasientnemnda. Han skulle ha fått medisin den kvelden vi oppsøkte lege. For noen andre går det kanskje ikke like greit neste gang. Det er ikke enkelt å oppsøke lege på nytt igjen når man har blitt sendt hjem.
Jeg var svært usikker på om jeg skulle ringe sykehuset flere ganger i frykt for at vi bare var "hysteriske" foreldre.

Legene MÅ ta syke barn på alvor. Her finnes ikke slingringsrom på at man kan tillate seg å 
"lære av sine feil".

2 kommentarer:

  1. Fri for antibiotika?? Vi har da vært der et par ganger de har vært fri for akkurat den typen de trenger, og da har de da lånt hos andre avdelinger :-/ Syns ikke du er hysterisk, barn har krav på og fortjener best mulig pleie og oppfølging! Stå på :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk Ann-Kristin for din kommentar og din støtte.

      Slett